Helsekø - hvorfor får ikke pasientene lovpålagt hjelp?

I 2004 vedtok Stortinget "Lov om Pasientrettigheter". Denne loven gir den norske befolkning rett til helsehjelp. Bestemmelsen slår fast at det lokale helseforetaket er økonomisk ansvarlig for å gi pasienten et tilsvarende tilbud et annet sted hvis det ikke har kapasitet til å gi helsehjelp innen en avtalt frist. Behandlingen kan foregå hos privat spesialist eller i utlandet hvis adekvat helsetilbud ikke finnes i Norge. Vårt land har gitt befolkningen en av verdens beste pasientrettighetslover.

Mange pasientgrupper opplever å bli henvist til lange ventelistekøer ved helseforetakenes poliklinikker. Pasienter med tildelt behandlingsgaranti av sykehuset får ikke time til avtalt tid og opplever fristbrudd. Disse omfattes av "Lov om Pasientrettigheter". Samtidig er det i innen mange fagfelt ledig kapasitet ved private klinikker. Denne kapasiteten blir ikke utnyttet.

Forvaltningen av pasientens rettigheter var tidligere delegert til Arbeids- og velferdsetaten (NAV). Nå er forvaltningen overtatt av HELFO som er underlagt Helsedirektoratet. Pasienter som opplever fristbrudd på ventelistegaranti kan kontakte HELFO og skal så bli formidlet til behandling hos spesialist med kortest ventetid.

Som privat legespesialist behandler jeg pasienter formidlet via denne kanalen og de fleste forteller at de ble klar over ordningen kun ved en tilfeldighet. Helseforetakene gir ofte ikke pasientene entydig informasjon om sine rettigheter ved fristbrudd. Til dels er informasjonen uklar og andre ganger i strid med Pasientrettighetsloven. Jeg får tilbakemelding fra pasienter som informeres om at man for tiden har lang ventetid og at man vil bli kontaktet så snart man har ledig kapasitet. Det kan virke som om helseforetakene vegrer seg for å gi informasjon om mulighetene som foreligger ved fristbrudd. Dette fører til at en allerede lang ventetid blir betydelig forlenget.

Vi har den paradoksale situasjonen at et svært lite antall av pasienter med fristbrudd benytter seg av sine lovpålagte rettigheter, til tross for gode alternative behandlingstilbud.

Hvorfor er det slik?

Mye kan tyde på at ordningen er ukjent for befolkningen. Det har vært lite informasjon både rettet mot helsepersonell og til den generelle befolkning om lovens innhold og den praktiske anvendelse av den.

En alternativ forklaring kan være at pasientene ikke opplever helsekøene som et problem og at de velger å vente i unødvendig mange måneder på utredning og behandling.

Jeg velger å tro at årsaken er mangel på kjennskap til loven og at myndighetene derfor har et stort og ubrukt potensiale for informasjon om emnet.

En viktig årsak til manglende oppfølging og informasjon til pasientene ved fristbrudd, kan ligge i ordningen for finansiering av pasientbehandling ved våre helseforetak. Ved fristbrudd må det aktuelle helseforetak selv betale for behandling hos annen tjenesteyter. Helseforetakenes økonomi er som allmennheten vet meget anstrengt. At man knytter utgiftene til pasientrettigheter opp mot helseforetakenes budsjett, kan forklare at det ikke er tilstrekkelig dynamikk i prosessen. Det er illusorisk å tenke seg at en bedrift som har underskudd i økonomien skal fungere som en pådriver til å påta seg ytterligere utgiftsøkninger hvis dette kan unngås.

I møte med sykehuskollegaer har jeg flere ganger blitt konfrontert med følgende dilemma: man ønsker gjerne å henvise pasienter med garantibrudd videre til raskere behandling annet sted, men økonomien legger begrensinger på samarbeid med private spesialister.

Effekten blir at så lenge ingen klager direkte til sykehuset eller finner ut om HELFO ordningen, så forties problemstillingen og køene vokser. Historien om "Bukken og havresekken" er en treffende metafor.

Mulige løsningsmodeller

Stortinget kan selvfølgelig øke de økonomiske overføringene til sykehusene. Dette er for tiden en løsning som få politiske partier ønsker å gå inn på. Tvert i mot har de fleste helseforetak fått instruksjon om streng budsjettstyring og kostnadskutt. I denne virkeligheten vil nok 2010 heller føre til en ytterligere økning av helsekøene og flere ventelistebrudd enn tidligere.

En bedre løsning kan være at staten, og ikke det enkelte sykehus, øremerker utgiftsdekning til behandling hos annen tjenesteyter ved fristbrudd som omhandles av "Lov om Pasientrettigheter". Her vil pengene følge den angjeldende pasient og ikke være avhengig av helseforetakets budsjett. Man kan med dette gi tydelige føringer på at man setter pasientens interesser foran helseforetakets interesser. Samtidig fratar man helseforetakene økonomisk ansvar for en pasientbehandling de ikke har kapasitet til å dekke. Realiteten er at køene i helsevesenet ikke først og fremst baserer seg på foretakenes ineffektivitet, men snarere et økt behov for de tjenester som er gjort tilgjengelige.

Man vil med en slik løsning kunne bedre samhandlingen mellom offentlig og privat tjenesteyter med den konsekvens at den samlede behandlingskapasiteten blir bedre utnyttet. Jeg forutsetter her at de offentlige sykehusspesialiteter ønsker et samarbeid med det private helsevesen til pasientenes beste.

Det er selvsagt et individuelt ansvar for den enkelte pasient å sette seg inn i de ordninger som finnes og benytte seg av de rettigheter som er gitt i loven. Man kan undre seg over hvor langt pasientenes tålmodighet kan strekkes.

Det påligger likevel er særlig ansvar på helsemyndigheter og helsepersonell å være en pådriver i det arbeid som må gjøres for å få ut adekvat informasjon til befolkningen.

Informasjon om "Lov om pasientrettigheter" er ikke tilstrekkelig kjent i befolkningen.

I tillegg skaper måten den polikliniske behandlingen i det offentlige sykehus er finansiert hindringer, da økonomi ikke følger pasienten, men er avhengig av helseforetakenes budsjettsituasjon. Pasienter med fristbrudd på ventelistegaranti burde automatisk sikres refusjon gjennom statlige ordninger.

Til slutt må våre politikere ta ansvar for at lovens intensjon blir oppfylt slik at befolkningen til enhver tid får en bedre og mer effektiv helsetjeneste

Tore Liljedahl Sandanger, Spesialist i Fordøyelsessykdommer

Oppdatert: 18.01.2010 19:06
av Carina Grelland Harsem